Litt Sophie | Det evige spørsmålet
27.01.2021

Det evige spørsmålet

Hvordan jeg takler angst - tips og triks!

"Ut i skogen med deg". Det kunne like gjerne ha vært morfar som sa det, selv om han var en mann av få ord, selv om jeg knapt kan huske å ha hatt en eneste samtale med han, og selv om han var den siste i verden til å faktisk innrømme at han slet. Han sa det ved handling, der han sto i gangen og knøt skolissene sine. Brune skinnboots. Godt brukte. Lukten av røyk og aftershave.

Morfar. Den første som satte et slags ansikt på angsten for min del. Den første jeg kjente som forsvant, først litt og så helt, opp på rommet og inn i mørket. Verdens snilleste menneske, dessuten. Høy, mørk, og "en gang vakker som en filmstjerne", kunne mormor si. De gamle bildene rundt i huset beviste det samme.
Men da veggene ikke kvelte han, da mørket ikke kastet skygger over den han var, tok han på seg skoene og gikk ut.

Da jeg holdt tale i begravelsen hans for snart ett år siden, var det alt jeg klarte å tenke på. Morfar, på vei ut, som i noen øyeblikk omfavnet det han ikke kunne forandre. Naturen.

"Ut i skogen med deg", det ringer i hodet mitt hver gang rommet jeg sitter i plutselig føles så lite, som om luften blir tung å puste. Hvor går skillet mellom hva som er ekte og virkelig, meg og angsten, meg og døden? Hvor går skillet mellom en tanke og en følelse, og hvor går skillet mellom hva jeg takler og hva som blir for mye?
De tankene, og følelsene, kan ta over hvem som helst.

Så, dette er min faste rutine når følelsene tar over. Med morfar i blodet.

  • Jeg går ut. Uten musikk i ørene, uten noen konkret plan om hvor jeg skal gå. Jeg bare går. Været spiller ingen rolle. Om jeg ikke orker å gå ut, spør jeg meg selv "men hvor mye vil du egentlig at dette forferdelige skal gå over?". Da ender jeg alltid opp ute i naturen, uansett.
  • Jeg tøyer. Jeg har et mål om å gå i spagaten, og det målet har jeg hatt i cirka ett år. Jeg glemmer det bort, og så starter jeg igjen. Uansett - når man tøyer er man avhengig av å puste dypt for å komme så langt ned man klarer. Det er en fin måte å avslutte turen på.
  • Bøker. Det kommer vel ikke som noe sjokk. Jeg er glad bokklubben er litt mer "oppe å står" igjen, jeg er glad dere liker innholdet, og jeg håper månedens gave kan bringe deg nærmere noen du er glad i - eller deg selv. Det er fint å være sin egen beste venn, også. Det kan være jeg innbiller meg dette, men jeg mener å huske det er bevist at man fysisk ikke kan tenke på noe annet og samtidig ta innover seg hva man leser. Det er en fin måte å distrahere seg fra vonde følelser, og TV kan ikke gjøre det på samme måte.

Det er ingen tvil om at starten på året har vært krevende for meg. Jeg har blitt nominert til Gullbarbie, bare å skrive den setningen gir meg vondt i magen. Det har vært diverse andre problemer med jobb som har gitt meg så mye stress og våkne netter at jeg ikke engang klarer å telle alle.

Da er det fint å vite at opplevelsene jeg har hatt så langt ikke har vært forgjeves, og at jeg har lært meg noe igjennom enhver vond periode. Prøv å ta med deg det. Tenk på alt du har klart før - ingen av de har vært forgjeves.

Arkiv

Skjermbilde 2021 07 05 kl 23 23 08
12.07.2021

Sommerhilsen fra Marie Aubert

Les mer
Skjermbilde 2021 07 05 kl 23 21 38
30.06.2021

Litt Kjent med Marie Aubert

Les mer
IMG 3001
11.06.2021

Litt Kjent med Maria Kjos Fonn

Les mer