Litt Sophie | På en skala fra 1-10
09.04.2021

På en skala fra 1-10

"Slik vi har ledd av alt som har skjedd for femti år siden, vil mennesker om femti år le av oss".

Det siste året har humøret mitt vært på en stødig 7 på det laveste, på en skala fra 1-10. Ofte er jeg oppe og nikker på 10. Slik måler jeg nemlig humøret mitt. Hver dag spør jeg meg selv, eller noen jeg er glad i, eller egentlig hvem som helst som befinner seg i samme rom "hvordan er livet ditt på en skala fra 1-10?". Det setter alltid i gang en samtale, hvor man får noe dypere enn "jo takk, det går fint, hva med deg?".

I forrige uke da noen kom å gjorde hærverk på bilen min, rett utenfor mitt private hjem med kniv, ville jeg vanligvis ha sunket ned til i alle fall 5 på skalaen. Det kan jo dra litt opp på humøret at man har kjæresten sin med seg, og at det praktiske blir håndtert. Men, så måtte han på jobb i en annen kommune, jeg dro på overnattingsbesøk hos et vennepar jeg ikke kjenner så veldig godt (men de er eldre enn meg og strakk ut en hånd da mitt eget hjem ikke føltes trygt), og på dette besøket presterte jeg å få omgangssyken å spy ned badet deres flere ganger. Den første runden til badet, da jeg løp rundt i det svære hjemmet deres hvor to barn lå og sov, og jeg ikke fant frem til toalettet samtidig som jeg holdt en hånd foran munnen for å holde tilbake oppkastet, vil jeg nok peke på som et lavpunkt i mitt liv så langt - fordi jeg på toppen av det hele var naken. Klærne hadde jeg ikke rukket å finne frem da jeg våknet på gjesterommet og kjente den følelsen av at "nå er det allerede nesten for sent". Men til og med da jeg lå med hodet over doskålen, i et hjem som ikke er mitt eget og sikkert kastet opp så høyt at hele huset hørte det, var livet mitt høyt oppe på skalaen. Jeg vil ikke akkurat kalle det eufori, men jeg var heller ikke lei meg. Syntes ikke synd på meg selv. Det bare var.
Dagen derpå, altså dag nummer to med oppkast, hvor jeg fortsatt var på besøk hos dette venneparet ettersom det var uaktuelt å få fraktet meg i noen bil, ble jeg liggende å høre på barnelek som foregikk utenfor vinduet. Og så kastet jeg opp. Og så hørte jeg på barna. Og så tenkte jeg "det er jo egentlig ganske fint, for hadde jeg vært frisk nå, hadde jeg ikke fått høre disse barna og de virker kule". Så ja, sånn har man blitt.

"Jeg er et sutrete barn og en fornuftig voksen. Den voksne tar barnet i hånden og sier: Du har mat i skapet, vann i springen, strøm i veggen og tak over hodet."


Sitatet denne teksten startet med, og det rett over her, er begge hentet fra boken dere fikk i mars. Nina Lykke - Oppløsningstendenser. Jeg husker ikke på hvilket sted jeg var i livet da jeg leste den for første gang, ett eller annet sier meg at jeg var på et fly. Om min generelle sinnstilstand er noen pekepinn vil jeg tippe at jeg var enten stresset, lei meg, kanskje likegyldig. Ikke at jeg alltid har vært en surpotet (som mormor kaller det), men det har vært en slags følelse begravd der som har fortalt meg at noe fælt skal skje, holder på å skje, eller akkurat har skjedd. Som et evig mørke som jeg fra tid til annen kaster lys over, bare for å observere at jeg både holder i lyset men også skrur det bevisst av.

Jeg hadde ikke lest "Oppløsningstendenser" på lenge, og selv om enhver bok i bokklubben er nøye gjennomtenkt, var denne en litt eldre favoritt. Å lese den nå er litt som å lese den på nytt. Jeg var spent på om den kom til å være like bra denne runden, fordi hovedpersonen er.. mørk til sinns. Og samtidig ikke. Som hun selv skriver "jeg er både enig og uenig med meg selv hele tiden".

Og på samme måte kan jeg argumentere for at jeg har det kjipt nå, selv om jeg egentlig har det fint, og på samme måte kan jeg være både glad og trist. Hele tiden, om hverandre. Jeg tror det handler om hvilken side av seg selv man velger å dyrke mest. Dette går selvsagt i perioder, men nå er det heldigvis det - perioder, og ikke en generell tilstand.

Jeg har faktisk ikke blitt ferdig med å lese boken enda, og er akkurat nå på side 73. Gleden var stor da jeg oppdaget at min venn Joakim Kleven, som aldri har lest noen andre bøker enn mine (sikkert fordi han føler seg tvunget som min venn), hadde fullført en hel bok fra bokklubben og til og med markert under flere setninger. Jeg ble rørt! DET er det fine ved denne bokklubben. At folk som tror de aldri skulle lese, eller finne noen glede i det ("jeg er en mer visuell person" som Joakim pleier å si, med antydning om at han helst liker filmer) - det er det som gjør at denne bokklubben er det fineste prosjektet jeg holder på med.
Jeg avslutter med et annet sitat fra boken som jeg liker godt:

"Jeg drikker av en eneste grunn; for å glemme at det ikke hjelper å drikke".

Dette også, som er veldig treffende om å ikke like klemmer (jeg hater klemmer):


"Jeg har aldri forstått dette med å klemme kroppen sin inntil noen man ikke har tenkt hverken å ligge med eller banke opp, og likevel er jeg med på det, jeg både gir og tar imot slike klemmer, og selv om jeg forsøker å holde upassende tanker unna, blir hodet fylt av alt mulig malplassert, som om jeg mistenker meg selv for å ville slå ned folk eller ligge med dem, selv om jeg naturligvis ikke vil noen av delene, jeg vil bare være i fred."


Klemmer <3

Arkiv

Skjermbilde 2021 07 05 kl 23 23 08
12.07.2021

Sommerhilsen fra Marie Aubert

Les mer
Skjermbilde 2021 07 05 kl 23 21 38
30.06.2021

Litt Kjent med Marie Aubert

Les mer
IMG 3001
11.06.2021

Litt Kjent med Maria Kjos Fonn

Les mer